Øistein Hatlebakk forteller om arbeidet med

Støttegruppa for voksne med stjålet barndom

Hatlebakk er av taterslekt og begynte å fatte interesse for taternes kultur I 1980-årene. Han har etter hvert bygget opp en samling gjenstander som han har hengende hjemme. Han meldte seg inn i Romanifolkets Landsforening i 2001 og engasjerte seg aktivt for å få opprettet et dokumentasjonssenter for taterkulturen på Sørlandets Barnehjem på Birkelid. Kommunen kjøpte Sørlandet fra Staten til en gunstig pris i 2001. Intensjonen var å opprette et tatersenter for å formidle taternes kultur.

Tidlig på 2000-tallet var barnehjemmene i Norge var gjenstand for gransking, først på nasjonalt og så på kommunalt nivå. I 2006 oppnevnte Vest-Agder fylkeskommune en uavhengig granskingskommisjon med tre fagpersoner på forespørsel av Kristiansand kommune. For å sikre en større grad av medvirkning ble støttegruppa for barnehjemsbarn opprettet i 2005. Det var snakk om en dedikert gruppe med et styre bestående av Bente Andersen (leder), Øistein Hatlebakk (sekretær), Laura Sørensen, Roy Aanesen, Laila Aanesen, Kjell Helge Haugen, Bjørn Elgard og Hans Gill. Flertallet i styret var tatere, men alle barnehjem uansett bakgrunn fikk hjelp til å søke om erstatning dersom de hadde vært utsatt for overgrep.

Støttegruppa mottok noe tilskudd til faktiske utgifter som telefon, fotokopier og arbeidstid, og de fikk tildelt et kontor av kommunen. De fikk også holde møter på Totalen, et foreningslokale i sentrum.

For å nå barnehjemsbarna gikk Støttegruppa ut i lokalavisene (Fædrelandsvennen, Setesdølen, Lillesandposten og Venneslaposten og andre, de ble presentart i Sørlandssendingen, de møtte opp i kommunestyrene I fylket, og oppfordret tidligere barnehjemsbarn til å ta kontakt for å få hjelp.

I begynnelsen skrev medlemmene i støttegruppa ned historien til de som tok kontakt, men det ble for mye arbeid. I stedet fortalte de dem hvor de kunne finne opplysninger fra forskjellige arkiver: PP, skole, helse, psykologer, sosialtjenester, leger osv. for deretter å levere dokumentasjonen til deres kontaktperson.

Støttegruppa fikk hjelp av en anonym person som hadde tilgang til taterregisteret i Arendal. De fikk aldri se hele registeret eller innholdet, men de mottok mange opplysninger. Registeret inneholdt ikke bare en oversikt over tatere i området, men også andre arkiverte opplysninger om helse, skole, arbeid, forskjellige møter eller konflikter med myndigheter osv. Pensjonerte politimenn hjalp også støttegruppa med å gi barnehjemsbarn råd og hjelp med søknader.

Støttegruppa fikk henvendelser direkte fra barnehjemsbarn, men også granskningskommisjonen henviste personer til støttegruppen.

Hatlebakk forteller at støttegruppa hjalp omtrent 400 personer, og ca. 50% fikk innvilget erstatning av sekretariatet. De som fikk avslag kunne anke til kommunen. Mange fikk hjelp av Advokat Bahus. Både de som fikk erstatning fra kommunen og de som ikke fikk det kunne søke billighetserstatning fra Staten. Støttegruppa hjalp mange til dette.

De som fikk erstatning av kommunen måtte erklære at de ikke skulle kreve mer erstatning fra kommunen, og saken ble arkivert og låst for innsyn i minst 60 år. At saken ble unntatt innsyn medførte ikke noen noen taushetsplikt.

Støttegruppa la ned mange timer i arbeidet. De holdt styremøter hver uke, og et fellesmøte for alle barnehjemsbarn hver måned. Under dette møtet serverte støttegruppa middag til alle. Dette betalte Hatlebakk og Sørensen av egen lomme. De hadde fast telefontid to eller tre ganger i uken, og ble oppringt sent og tidlig.

Hatlebakk og Bente Andersen reiste også til Oslo flere ganger, og var på Stortinget der de ba om endringer i billighetserstatningen. Erstatningen var vilkårlig, noen fikk 100 000, noen 150 000, noen 200 000 og noen 300 000. De ba om at ordningen skulle deles opp slik at barnehjemsbarn ble skilt fra tatere. Ordningen er nå endret til vederlagserstatning, og er delt opp i tre grupper: mobbing, skole og tatere.

Erstatningen de tidligere barnehjemsbarna mottok varierte. Mange av de som anket til kommunen fikk 725 000. I tillegg fikk alle som mottok erstatning også 10 timer gratis behandling av psykolog eller psykiater. Alle de tidligere barnehjemsbarna fikk også økonomisk veiledning, administrering av bankkonto osv. Flere av dem hadde problemer med inkasso, spesielt de som hadde vært eller var rusmisbrukere, og støttegruppa fikk ordnet det slik at erstatningen ikke skulle kunne brukes til å betale utestående skatt, gjeld osv.,

Det er publisert to granskningsrapporter, en for Kristiansand kommune av 2007 og en rapport for barnehjem i Vest-Agder og Øst-Agder av 2009 (begge er å finne på siden med offentige granskinger, klikk her for å lese dem).

Hatlebakk måtte på sykehus i 2010, og prosjektet strandet da. Støttegruppen og arbeidet de utførte fikk mye oppmerksomhet i pressen. 

Arbeidet med å hjelpe barnehjemsbarna var vanskeliggjort fordi mange av barnehjemsbarna kom fra eller tilhørte andre kommuner, som Trondheim, Bergen og Arendal. For disse barna var det vanskelig å innhente opplysninger fra arkiver osv. Det var vanlig at barn ble plassert på barnehjem så langt vekk fra familien som mulig.

Jorunn Monrad intervjuet Øistein Hatlebakk den 30.7.2025