«Jeg blir aldri tatt!» - minner fra Birkelid

Kari (navn i historien er endret) er født i 1945. Familien hennes kom til Kristiansand etter krigen, og hun bodde de første årene på Hamreheia. Der ble hun gode venner med en jente som het Lise og søsteren hennes, de var eldre enn Kari og søsteren og de tok seg litt av dem, og de to jentene og foreldrene ble nesten en ekstrafamilie for henne, hun kalte moren til Lise for tante.

Da Lise var omtrent 16 år gammel fikk hun jobb på Birkelid barnehjem. Hun ville få praksis for å utdanne seg til barnehagelærer, og ble senere førskolelærer. Lise tok noen ganger med seg barn fra barnehjemmet hjem. Kari husker spesielt at hun ble godvenner med Henrik, men det var flere barn som kom på besøk til dem på Hamreheia, i hvert fall et par-tre stykker. På den tiden var Kari 7-8 år gammel.

Hun husker spesielt en episode, da Henrik var på besøk hos dem og satt til bords med henne og søsteren, og jentene tullet med saltet, strødde det på bordet og litt slikt. Henrik ble plutselig veldig alvorlig, og sa «dere må ikke fråtse med saltet». Det fikk Kari til å forstå at han var vant med en helt annen type nøysomhet, at han ment det var galt å leke med salt. Det var en øyeåpner mot en annen virkelighet.

Kari var med Lise til barnehjemmet, kanskje 3-4 ganger, da lekte hun med barna som bodde på barnehjemmet. Hun fikk ikke komme inn så mange ganger, men hun husker sovesalene der barna sov, og tenkte at det var veldig trist og dystert, og ikke festlig på noen måte. Sovesalene hadde skråtak med glugger i taket, det var ingen farger der, det var grått. Sengene sto tett, med nattbord mellom seg. Hun tenkte at det var stusslig å bo slik. Men det var ikke ofte de fikk bli med inn, og de ble aldri invitert til å spise på barnehjemmet. Hun husker at de ansatte hadde et slags hvitt forkle, de gikk i uniform. Det var tydelig at det var snakk om en institusjon.

Barna på barnehjemmet virket glade og lekte og hadde det gøy, og de klagde aldri på forholdene. Men Henrik fortalte likevel noen triste detaljer. Han var rødhåret, med fregner og oppstoppernese. Og det skjedde flere ganger at barna ble stilt opp på rad og rekke, og vordende adoptivforeldre kom og marsjerte langs raden, og valgte et barn. Henrik hadde søsken på barnehjemmet, og noen av dem ble adoptert, men ingen valgte ham. «Jeg blir aldri tatt, fordi jeg er så stygg» sa han. På spørsmål om han var trist fordi søsknene ble adoptert bort, og om han ville være lei seg hvis han måtte forlate dem fordi han ble adoptert, så svarer Kari at sånn var det bare. Han foretrakk nok å bli adoptert bort, selv om det betød å miste kontakt med søsknene, og ga uttrykk for at han ikke ville bli boende der hvis han kunne unngå det.

Kari likte å leke med barna, men foreldrene som sannsynligvis forsto mer om hvordan det var på barnehjemmet skånte henne for mye, og hun hadde en trygg og god oppvekst. Faren, som var embetsmann, fulgte Henrik opp senere, da han var omtrent 20 år gammel, da traff han tilfeldigvis Henrik som var på vei til mønstringskontoret, og de fikk seg en prat og avtalte å treffes også senere. Det gikk bra med Henrik, han fikk hyre og seilte, og var fornøyd med livet sitt.

Intervju med Jorunn Monrad, september 2025

(foto av sovesal på Frydenberg barnehjem, tatt av Knut Sæter i 1950 .Fra Byhistorisk samling, Oslo Museum)