
Tittelen er tatt fra innledningen til Den Norske Omstreifersmisjons treårsberetning 1927 - 1930. Hele beretningen ligger fritt tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettside (lenke nedenfor). Omstreifermisjonen, senere Norsk Misjon for Hjemløse, hadde da arbeidet med å løse "taterproblemet" i 30 år og hadde myndighetenes fulle tillit. Faktisk hadde staten gitt misjonen, som den ble kalt, myndighet over personer av taterslekt. Dette varte helt til 1989. Det skal sies at rasehygiene eller eugenetikk var allment akseptert i Norge - og ikke bare her - på 1930-tallet. Det var først etter det som skjedde under annen verdenskrig at de fleste tok avstand fra en viss verdensanskuelse. Likevel fortsatte man å sterilisere kvinner (og et fåtall menn) i mange år etter frigjøringen, og ikke alle som ble sterilisert samtykket i det. Dette er et av de mørkeste kapitlene i Norges historie. I En Landevei mot undergangen skildrer Olav Bastrup dette på en velskrevet og godt dokumentert måte. Bøkene og filmene nedenfor er bare et lite utvalg av det som er skrevet om denne siden av taternes historie.
Fotografiet ovenfor viser deltakerne på åpningsserimonien på Birkelid 9.11.1929. Foto Handgård
Den norske omstreifermisjonens egne treårsberetning fra 1931: her beskrives misjonens arbeid med å finne en løsning på taterplagen. På den tiden var rasehygiene i vinden og ord som sterilisering ville neppe ha vekket reaksjoner. I dag er beretningen sjokkerende lesing.
Resultatet av forskning på tvangssterilisering, publisert i 1999. Forfatteren har intervjuet kvinner av taterslekt, ansatte ved Norsk Misjon for Hjemløse og helsepersonell.
Kan det bevises at tatere ble sterilisert som del av en bevisst og styrt politikk? Den norske omstreifermisjonen synes å bekrefte det i sin egen treårsberetning, men Per Haave har gått igjennom arkiver og dokumentert praksisen
Boken er en saklig og dokumentert men samtidig fengende historie om taterne i Norge og assimileringspolitikken, eller som Bastrup kaller det, utryddelsen av taterkulturen i Norge